Om å puste med magen og å tørre å be om hjelp når man trenger det

Psykiske lidelser kan jeg ganske mye om. Dessverre, får en vel si. Det har påvirket meg mye. Jeg har hatt mange fæle år, men også mange fine. Jeg ser på bilder fra gode tider og ser meg selv smile. Hvor har det blitt av den ekstra gnisten jeg hadde der? Den er tatt av energien jeg må bruke på å holde masken. Holde masken og holde meg på bena når jeg blir angrepet av panikken. Det har gjort så mye med meg, og jeg er så bitter for alle årene jeg har "gått glipp av".

Jeg er blitt sterk av det, sterk og tapper. Og jeg prøver å fortelle meg selv det. Det er ikke din skyld at du er sånn. Men når jeg er nede i mine dypeste perioder er det vanskelig å tenke. 

Jeg vil ikke at mennesker jeg er glad i skal oppleve det samme som meg. Nå er det dessverre et faktum i dagens samfunn at psykiske problemer er noe flertallet opplever en eller annen gang. Men vær så snill, gjør noe med det før det blir værre. Kom overens med tankene dine og innse hva som må til. Hva du trenger. Hva du ønsker. 

Jeg kan ikke gå et sted uten mine gode venner angsten og uroen. 

Pust nå da, Charlotte